Skip to content

Vennskap.

april 10, 2011

Friendship is God’s special way of bringing sunshine to your day.

Et liv som rørte ved andres hjerter.

april 9, 2011

Tenk å kunne leve et liv som rører ved andres hjerter, og setter dype fotspor hos mange mennesker. Et liv hvor man kan se tilbake og se at alt man har gitt av seg selv har gitt utbytte i andre menneskers liv, og føle seg som verdens rikeste person. Det er selvfølgelig ikke snakk om rikdom som i penger og materielle ting, men enkelt og greit det fineste man kan få her i verden: kjærlighet. Ekte, ren kjærlighet. En kjærlighet som smelter de mest hardbarkede og kalde hjerter. Tenk å kunne forlate denne verden og vite at man har gjort en forskjell – det er noe å jage etter.

Jeg var så heldig å få bli kjent med en person som rørte ved mange, mange hjerter. En person som har satt dype spor i mange liv – en person som har satt dype spor i mitt liv. En person som lyste opp rommet med et smil og en herlig latter, og som virkelig strålte av noe dypt og ekte. En person som forlot verden med all grunn til å føle seg som verdens rikeste person.

Jeg var så heldig å få bli kjent med Svein Brede. En helt fantastisk person. Til tross for at jeg bare fikk kjenne han i noen måneder, har de få månedene jeg fikk kjenne han gjort et stort inntrykk på meg. Noen fredagskvelder i Salem var alt som skulle til. Å bli tatt i mot, som ny, på T1 var ikke vanskelig. I løpet av noen øyeblikk var Svein Brede der, hilste på og inkluderte deg. Man følte seg verdifull, satt pris på og inkludert på en måte man aldri hadde opplevd før. Det tok ikke lang tid før man skjønte at dette var en spesiell person – hvilket stadig ble mer og mer stadfestet jo mer man snakket med han.

Noen av det som gjorde størst inntrykk på meg var evnen hans til å se menneskene rundt ham, men kanskje mest hans sterke tro. En tro som stod sterkt når det virkelig stormet som verst, og hvordan han holdt fast til siste åndedrag. En tro som virkelig strålte i både øyne og personlighet. Jeg kan med stolthet si at Svein Brede var og er et av mine største forbilder.

Med et tungt hjerte måtte jeg, og hundrevis av andre mennesker, i går si farvel til Svein Brede. Det var en veldig trist, men samtidig veldig fin begravelse. Det var ikke vanskelig å se at hans liv har rørt mange, mange hjerter. Til tross for hans alt for korte liv, har han satt dype spor hos mange mennesker. Da er det godt å vite at dette ikke er en siste avskjed, men et ‘på gjensyn’.

Svein Brede, du er dypt savnet. Hvil i fred.

Et nytt forsøk.

april 9, 2011

Det er rart det, hvordan en tidligere blogger får kraftige blogge-abstinenser en gang i blant. I dag var en sånn dag.  En rolig lørdagskveld.  Saltstenger og sjokolade med nøtter i. Foreldre med kloke ord. Små ideer som setter tankene i gang, og en stor trang til å uttrykke seg skriftlig. Til slutt klødde det så mye i fingrene at jeg måtte gi etter for presset. Jeg gjenoppliver herved en livløs blogg. Framtiden er ennå usikker, men i kveld må tankene enkelt og greit skrives ned, få ut og egentlig bare deles med andre.

Stay tuned.

En spesiell julekalender

desember 3, 2010

Jeg og Johannes har fått tidenes julekalender av mamma. Jeg var så heldig at jeg fikk åpne den første luken, og storkoste meg der jeg satt og åpnet pakken første desember. På andre siden av bordet satt mamma og leste i en bok, samtidig som hun titt og ofte tittet opp for å fange inn reaksjonen min. Jeg ser hun sitter og smiler for seg selv, og i det hun utbryter «Jaja, det blir bedre etterhvert» sier jeg på tull at dette må være en sokk. Et øyeblikk senere er gaven avslørt, og jeg sitter med én ensom sokk i hendene. Mamma, du mamma. Hun har tydeligvis hatt det veldig kjekt med å lage denne.

Gleder meg til å se resten av gavene.

En historietime

november 30, 2010

Det er tidlig tirsdagsmorgen. Jeg har vært våken i fire timer allerede og klokken nærmer seg lunsj, men jeg velger likevel å kalle det tidlig. Tidlig nok for skole ihvertfall. Jeg har allerede vært gjennom en prøve, og nå sitter jeg i rom 110 på Danielsen og har historie. Norges frigjørelse og demokratisering, og for øyeblikket embetsmannsstatens fall. Ikke det mest interessant, om jeg kan si det selv. Noen ting må man bare gjennom, og dette er vel en av de tingene.

Jeg vet jeg burde fulgt med, med tanke på at vi har prøve om dette i morgen. Men akkurat nå frister det lite, og jeg lar tankene vandre. Minusgrader, fritimer og kinarestaurant. I går var det akkurat dette som fant sted mellom klokken 12 og 14. I stedet for å sitte på skolen og tørke inn i to timer, tok vi turen bort i marken og inn på kinarestaurant. Helt ok+ å tilbringe to fritimer på kinarestaurant med fire fine jenter.

Godt for hjertet, rett og slett.

Klokken er halv ett natt til mandag.

november 28, 2010

Klokken er halv ett natt til mandag. Kuldegradene herjer utenfor vinduet, og jeg sitter trygt under dynen. I et lite øyeblikk blir det litt for varmt, og jeg lufter tærne i noen sekunder før jeg sakte trekker dem tilbake i varmen. På kvelder som dette er det ekstra godt med et elektrisk varmeteppe i sengen, og slippe å bekymre seg for kuldesjokket som ellers møter en når man kryper under dynen. Og det er ekstra godt når en snill mamma har skrudd det på før jeg legger meg. Da er livet fint.

Et fint øyeblikk fra årets lysfest.

Men hvorfor sitter jeg her og blogger? Jeg som hadde bestemt meg for å slutte. Jeg kom enkelt og greit frem til at jeg ikke har tid til alt, og nedprioriterte bloggen. Med en blanding av lite behov for å skrive, lite kamerabruk og lite tid kom jeg fram til at bloggen hadde sett sitt siste innlegg. Men den gang ei, for her sitter jeg nok en gang og skriver.

Diana Krall og Christmas time is here strømmer ut fra dataen. Det er første søndag i advent og jeg kan endelig høre på julemusikk uten å få dårlig samvittighet. Men julebrusen er ennå ikke blitt drukket, og jeg akter å holde meg til 1. desember. Både fordi det er brus som skal drikkes i julen, og fordi jeg har et lite veddemål med meg selv om å klare det. Jeg har motstått fristelsen sålangt, og med bare 3 dager igjen, ser det lyst ut. Men nok om julesanger og julebrus, for hva er det som får meg til å utsette skjønnhetssøvnen en søndagsnatt til fordel for bloggen? Lite vet jeg, men for noen øyeblikk siden var jeg i et dypt hjørne og følte en dyp trang til å uttrykke meg på bloggen. Nå, en del øyeblikk senere, er jeg ikke i det dype hjørnet lengre, men mer i det søvnige. Rett og slett et hint fra kroppen om å legge hode på puten og vandre inn i drømmeland. Hvilket er akkurat hva jeg skal gjøre, og forhåpentligvis blir det ikke en måned til neste innlegg.

God natt, kjære leser.

Solveig..

november 1, 2010

.. jeg savner deg.